BYGNINGSVERN OG LOKALE RESSURSER
Bygningsmassen på Stifoss vil i bygningsvernsammenheng komme inn i gruppen teknisk- og industrielle kulturminner. Tekniske og industrielle kulturminner er spor etter industriell kultur av historisk, teknologisk, sosial, arkitektonisk eller vitenskapelig verdi. Det omfatter bygninger og produksjonslinjer med maskineri, samferdsel og øvrig infrastruktur, samt den sosiale delen av industrihistorien med boliger, religiøse byggverk, skoler, rekreasjons- og grøntanlegg. På nasjonalt nivå har det fra Riksantikvarens ståsted vært et prioritert mål de siste 10 årene å bevare de få industrielle byggverkene av høy verneverdi som fortsatt finnes. Tidligere Aust-Agder fylkeskommunes kulturminnevernavdeling gav i 2009 bygningene og miljøet i Stifoss høy verneverdi og der ingen grunn til å tro at verdien er mindre i dag.
Østlige Agder og Agder generelt har veldig mange dyktige tradisjonshåndverkere. Man trenger derfor ikke å dra langt for å finne håndverkere med kompetanse til istandsettingsarbeider på Stifoss. Vi er heldig som har slike dyktige folk, og sett i formidlingsøyemed så ville et prosjekt som Stifoss kunne bidra til opplæring av ungdom på yrkesfag og vanlige håndverkere som ikke har tradisjonshåndverksbakgrunn. Med et nyoppstartet bygningsvernsenter i Risør, ligger det mange muligheter til rette for at en kan lykkes.
GODE STØTTESPILLERE
Gjerstad og Risør kommuner er to små kommuner med begrenset økonomi. De gjør allikevel en betydelig og viktig innsats for kulturminneverdiene lokalt. Risør er uten tvil en av de best bevarte byene i Norge og man ser dette tydelig på tilstrømningen av turister, spesielt på sommerhalvåret. Gjerstad kommune har i flere tiår lagt ned betydelige ressurser for å bevare natur og kulturminner, blant annet gjennom vern av vassdraget og en flerbruksplanen for Gjerstadvassdraget. Nylig etablerte de også en egen kulturminneplan, der Stifoss i 2019 er midlertidig tatt inn inntil det er etablert en bedre dialog med Risør kommune og eierne, og har samtidig gitt signaler om at rivning ikke er aktuelt. Slike små grep er utrolig viktige og har ført til at flere har tenkt seg om mer enn en gang. Og nå er dialogen mellom partene i full gang.
I disse dager diskuterer positive eiere, kommunene og fylkeskommunen hvilke muligheter man har for å redde den gamle bygningsmassen. Tenk hvor fantastisk det kunne blitt, kraftproduksjon og turisme hånd i hånd. Det blir da viktig at kulturarv kommer inn som et aktivt handlingsvalg i planprosessen. Å se de muligheter som ligger i kulturarven som ressurs for den videre utviklingen av området gir en klar mergevinst til de prosjektene som blir utviklet. Det vil kunne sikre bedre forhold for bygningsarven, ved at kunnskapsgrunnlaget økes og at en øker engasjementet i planleggingsfasen, både lokalt og regionalt.
Økonomiske virkemidler vil ha stor betydning for private aktørers prioriteringer og handlingsvalg rundt kulturarv som ressurs. I mange tilfeller har økonomien helt avgjørende betydning. Skal et prosjekt bli gjennomført, må det være lønnsomt for eierne. Dette er også viktig når kommuner gjør sine valg. Derfor gis det da også offentlige tilskuddsmidler i ulike former. Generelt er det likevel begrensede direkte økonomiske virkemidler tilgjengelig for å utvikle og realisere slike kulturarvprosjekter. Men forskjellige tilskuddsordninger finnes til ulike formål og typer bygg, og også indirekte ordninger er tilgjengelig. Således kan kommunene, i den grad de har etablert eiendomsskatt, gi unntak for denne for verneverdig bygg og anlegg. Det kan også fra statens side etableres momsfritaksordninger i forbindelse med istandsetting av spesielt verneverdig bebyggelse, eller det kan etableres andre spesialordninger på dette området. Det er også etablert forskjellige tilskuddsordninger i statlig regi.
BÆREKRAFTIGE NASJONALE MÅL
I 2019 kom Regjeringen med en ny Stortingsmelding (St.Meld. 16 – Nye mål i kulturmiljøpolitikken). Der gjøres det klart at det er et viktig mål at utslippet av miljøgasser skal reduseres. For å få til det må man også se på hvordan bygge- og anleggssektoren kan bidra. Tall fra International Energy Agency fra 2013 viser at byggesektoren står for om lag 40 prosent av det globale energiforbruket, og om lag 30 prosent av det globale klimagassutslippet. Det å ta vare på og vedlikeholde kulturhistorisk verdifulle bygninger og anlegg er med andre ord et viktig bidrag i arbeidet med å redusere klimagassutslipp. Vern gjennom bruk er derfor fortsatt et viktig prinsipp for en bærekraftig kulturmiljøforvaltning. Det vil redusere behovet for produksjon og transport av nye byggematerialer. Fortsatt bruk og gjenbruk av eksisterende bygninger og materialer bidrar til å redusere forbruket av råvarer og gir mindre avfall, utslipp og energiforbruk. Der er virkningsfulle tiltak som gir reduserte klimagassutslipp her og nå, og ikke bare en beregnet gevinst i fremtiden. Mange eldre bygninger er oppført med materialer som har god kvalitet, med lang levetid og som lar seg vedlikeholde.
I samme stortingsmelding kommer det også frem at kulturarven har betydning for identitet, tilhørighet, livskvalitet og helse for alle. En sosial bærekraft som ofte er undervurdert. Kulturmiljøets potensial for kunnskap, opplevelse og bruk er en viktig del av bidraget til sosial bærekraft. Det kan være med på å stimulere nysgjerrigheten og kreativiteten, og den motiverer til utdanning og læring.
Kulturarv er en samfunnsressurs som i større grad bør brukes for å utvikle livskraftige lokalsamfunn og som grunnlag for næringsutvikling. Vern gjennom bruk har lange tradisjoner og er en god strategi for å ta vare på kulturmiljø. Når kulturmiljø brukes kan det også åpne seg nye utviklingsmuligheter. I rapporten Cultural Heritage Counts for Europe ble kulturarvens økonomiske bidrag synliggjort gjennom en eksempelsamling av beste praksis. Rapporten peker på at kulturarv har miljømessige, sosiale og økonomiske effekter, både lokalt, regionalt og nasjonalt og at kulturarv er en bidragsyter til å oppnå bærekraftmålene.
AVSLUTNINGSVIS
Gjerstadvassdraget har i mer enn 400 år hatt stor betydning for den økonomiske og industrielle utviklinga i området. Stifoss er et av de stedene på Agder som har hatt en lengst sammenhengende industriell virksomhet og et av få steder der bygningsmassen og bevisene for virksomheten fortsatt står. Fortsatt finnes sterke spor etter denne virksomheten på Stifoss. Men uten fortsatt industri (kraftproduksjon) i Stifoss, og på Søndeled, vil der trolig ikke finnes ressurser som kan sikre disse viktige kulturminnene for fremtidige generasjoner. Vil storsamfunnet gjøre sin del for å sikre vern gjennom bruk, og dermed videreføre lokalt støttet og miljøvennlig kraftproduksjon, og samtidig bidra til at ”Hele Agder skal med”, slik at man vil kunne få en ”destinasjon” som vil kunne bli snakket om langt utenfor Norges grenser?
