Skjøtsel av slåttemarka og Haustingskogen

Verdens insekter sulter i hjel. Som en av de mest artsrike naturtypene vi har, kan slåttemarka være en del av redningen. Nå har forskere på oppdrag for Miljødirektoratet publisert en ny veileder for restaurering og skjøtsel av slåttemark. Hensikten er å ivareta tradisjonen med skjøtsel av denne kritisk trua naturtypen, samt å bidra til et økt biologisk mangfold som ivaretar insektene.

Ved hjelp av en veileder for restaurering og skjøtsel av slåttemark, kan stadig flere få kunnskap om hvordan vi kan ta vare på denne kulturhistoriske landskapstypen som kan bidra til å redde liv.

FAKTA OM SLÅTTEMARK

Slåttemark er ifølge Rødliste for naturtyper 2018, en kritisk trua naturtype. Den har status som utvalgt naturtype gjennom Naturmangfoldloven. Miljødirektoratet har siden 2009 arbeidet ut fra en egen handlingsplan for skjøtsel av slåttemark.

Les mer i den nye veilederen for restaurering og skjøtsel av slåttemark (lenke nederst i saken).

Medarbeidere: Ellen Svalheim ved NIBIO, Ingvill Garnås ved Kulturlandskapssenteret i Telemark, og Leif Hauge ved Høgskulen på Vestlandet.

Ny forskning viser at verdens insekter forsvinner i høyt tempo. Og det er i hovedsak vi mennesker som har skylden. Vi gjør om grøntområder til asfalt og betong, vi driver et stadig mer intensivt landbruk med monokultur, og vi sprøyter plantene med plantevernmidler som gjør alt annet enn å verne om insektene. Og nå trenger insektene krisehjelp. For vi kan elske eller hate dem, men sannheten er at vi er avhengige av dem for å bevare en klode med velfungerende økosystem.

Insektene sulter ihjel

En tredjedel av all maten som blir produsert er avhengig av pollinerende insekter. I tillegg er de i seg selv en viktig matkilde for mange krypdyr og fuglearter. Som om ikke det var nok bidrar mange insekter til gjødselbearbeiding og jordforbedring. Vi har med andre ord gode grunner til bekymring når nå mangfoldet av insekter reduseres i skremmende høyt tempo.

Men hvordan kan vi snu? Det er mange tiltak som til sammen må til, men kort fortalt må vi øke insektenes mattilgang. Økt mattilgang betyr et variert kosthold som er tilpasset et stort mangfold av insektarter. Et slikt kosthold finnes i landskapstyper med mange ulike plantearter. Slåttemark er en av de mest artsrike og varierte naturtypene vi har i Norge, men i likhet med insektene er også slåttemarka i ferd med å forsvinne.

Uten folk, ingen slåttemark

Ei slåtteeng består av vegetasjon med ville, stedegne plantearter og har i liten grad blitt jordbearbeidet og gjødsla. NIBIO-forsker Ellen Svalheim er opptatt av kulturlandskap og biologisk mangfold. Hun tegner et bilde av slåtteenga:

– Ei velholdt blomstereng en varm junidag er full av summende insekter og mange slags gras og fargerike urter. Kommer en tilbake i juli har enga skifta farge og karakter. Rød jonsokblom, engtjæreblom og rødkløver som i juni ga enga et rødt preg, er nå avblomstra. I stedet har enga blitt gul og hvit og full av blomstrende soleier, svever og prestekrager. Nye insekter og sommerfugler har også dukka opp.

Svalheim beskriver slåtteengene som et stykke levende kulturhistorie. 

– Ei slåtteeng har blitt til gjennom et langt samspill mellom mennesker og natur. For at ei blomstereng skal bli artsrik må nemlig mennesker skjøtte den år etter år i generasjoner. Gjennom århundrer var slåttemarkene en av de vanligste landskapstypene i Norge – de fantes over alt!

Men på 1950-tallet kom nye drifts- og dyrkingsmetoder til Norge. Samtidig økte bruken av kunstgjødsel. De mest lettdrevne innmarksarealene ble omgjort til produktiv graseng som ga mye fôr, og det ble mindre slått i utmarka og på de mer tungdrevne innmarksarealene. Og med dét forsvant det meste av slåtteengene og mangfoldet i dem. Blomsterengene som generasjoner før oss har vært avhengige av, finnes det i dag bare små rester igjen av.

Slåttemarka vekkes til liv

– Fremdeles er det en del gårder rundt om i Norge der slåtten av slåtteenga er en del av drifta på gården og en viktig del av husdyrfôret, forteller Svalheim. Men alt for mange slåtteenger ligger brakk og trenger noen som kan slå og rake. De artsrike slåtteengene trenger skjøtsel, og til skjøtsel trengs det folk med villige hender og tid til å gjøre jobben.

De siste årene har mange fått øynene opp for hvor viktig det er å ivareta de tradisjonsrike slåtteengene.

– Hver sommer bruker mange tusen mennesker av tida si på å slå, rake og stelle artsrike slåttemarker rundt om i Norge. Uten denne innsatsen ville det ikke vært mulig å ivareta slåttemarkenes blomstrende egenart.

Ved hjelp av den nye veilederen for restaurering og skjøtsel av slåttemark, kan stadig flere få kunnskap om hvordan de kan ta vare på denne kulturhistoriske landskapstypen som kan bidra til å redde liv.

Når gjengrodd eng skal restaureres

– Å restaurere ei slåttemark betyr å sette i gang tiltak for å snu en trend med gjengroing, forteller Svalheim. Disse tiltakene er gjerne engangstiltak, eller de begrenser seg til en bestemt tidsperiode.

Dette skiller restaureringstiltak fra skjøtselstiltak, som blir gjentatt årlig eller med faste intervaller. Her ser du forskernes viktigste råd for restaurering:

• Gjennomfør restaurering trinnvis over tid slik at jobben blir overkommelig.

• Åpne opp og slipp lyset inn, både på enga og i kantsonen.

• Fjern ryddeavfall og slå tilbake kraftfull ettervekst.

• Gjør nødvendige tiltak mot mose der den dominerer, f.eks. sviing, utstrøing av aske og hard raking. Spre utover gjødsla som beitedyra har lagt igjen.

• Så inn lokalt frø. Du kan også la nyslått gras fra ei artsrik eng i nærheten tørke på enga di.

• Ta hensyn til insektene, fuglene, amfibiene og de små pattedyra. La det f.eks. stå igjen selje, rogn og andre trær som setter frukt og bær i kanten av enga. Fuktige miljø som dammer, bekker og grøfter, er også viktige for mange arter.

• Vær oppmerksom på uønska arter. De kan spres med redskapene.

• Ikke sprøyt med glyfosat.

 Kjenn engas historie

– Måten enga ble skjøttet på tidligere, er avgjørende for det mangfoldet som finnes i enga i dag. Derfor er det viktig å kjenne til historien og forsøke å videreføre den, forteller Svalheim. Slik kan du opprettholde artsmangfoldet i enga.

For enger i hevd er saken grei. Her kan man lære av de som drifter dem i dag. Men mange slåttemarker har stått til forfall i mange år, og man må prøve å spore opp informasjon.

– Dette er spennende, mener Svalheim. Det kan være en eldre person som kjenner til hvordan enga ble skjøttet for 40-60 år siden. Er man heldig kan han eller hun svare på når slåtten vanligvis begynte, hvor lenge den varte, hvilke enger som ble slått først og sist, om enga ble beitet om våren og høsten, og i tilfelle av hvilke beitedyr.

Men noen ganger er det ingen å spørre. Enga kan ha ligget brakk så lenge at det ikke lenger er noen i live som kan fortelle engas historie. Hvordan skal man da gå fram?

– Det kan være viktig informasjon å finne i lokale bygdebøker, lokalhistoriske tidsskrifter og gamle bildearkiver, forteller Svalheim. Det lokale museet kan muligens også hjelpe. Gamle flybilder, teig- og utskiftningskart kan også gi nyttige opplysninger om hvordan arealene ble brukt tidligere.

Skjøtselsplanen for årlig skjøtsel

– En skjøtselsplan beskriver det biologiske mangfoldet som finnes i enga, og hvordan enga har vært skjøttet tidligere, forteller Svalheim. Den gir også en konkret plan for hvordan verdiene bør bli skjøtta framover.

Svalheim mener det er avgjørende for et godt resultat at fagpersonen som skriver skjøtselsplanen og som har kunnskap om verdifulle og spesielle arter, har en god dialog med grunneier som har verdifull informasjon om drifta på hver enkelt eng.

– På den måten får vi kobla naturfaglig kunnskap med praktisk og lokal kunnskap.

Hver eng har sin egen historie med lokale variasjoner og tilpasninger. Det er viktig å følge de lokale tradisjonene for å ivareta mangfoldet. Forskerne gir likevel noen generelle råd ved årlig skjøtsel:

• Slåtten bør gjennomføres etter at de fleste plantene har blomstret ferdig og satt frø, gjerne i siste halvdel av juli eller i august.

• Mat til insektene: Et artsrikt område med fortsatt god blomstring kan gjerne bli stående til senere slått.

• La graset ligge og tørke i to til fire dager. Da slippes frøene ofte ut av frøkapslene.

• Rak grundig for at frøene skal komme i kontakt med jorda og for å fjerne eventuell mose.

• Fjern høyet fra enga.

• Unngå tilførsel av gjødsel utenfra.

• Etterbeite på enga utover høsten er veldig bra. Enkelte steder er det vanlig med vårbeite også, men da blir slåtten senere.

• Unngå isolasjon av engene. Hold gjerne artsrike veikanter i nærheten ved like. Det er ellers av stor verdi at det finnes naturbeitemarker og hagemarker i aktiv bruk i nærheten.

• Ikke bruk insektgift.

• Ta hensyn til kulturminner. Rydningsrøyser, støttemurer og steingjerder representerer gode leveområder for insekter og andre artsgrupper. Det er derfor viktig at disse kulturminnene holdes lysåpne og ikke gror igjen.

Hva skjer når enga blir glemt?

– Hvis slått og beite opphører, vil enga se veldig fargerik og frodig ut de neste årene, men etter hvert vil høytvoksende arter ta over og busker og trær kommer inn, forteller Svalheim.

Det gjelder med andre ord å ikke la se lure av de engartene som gjerne øker i mengde de første årene, som ballblom, firkantperikum, skogstorknebb og mjødurt. For ei glemt slåttemark vil alltid gro igjen, og mangfoldet av planter vil gå tapt til fordel for de mest konkurransedyktige som tar over. Og er det et sted vi ikke ønsker å se «den sterkestes rett», så er det nettopp i den mangfoldige, livgivende slåttemarka.

Tekst frå www.nibio.no kan brukast med tilvising til opphavskjelda. NIBIO har ikkje ansvar for innhald på eksterne nettstader som det er lenka til.

Publikasjoner

• Rapport - Haustingsskog, veileder for restaurering og skjøtsel, NIBIO Rapport 4(150) 2018.

• Rapport - Slåttemark, veileder for restaurering og skjøtsel, NIBIO Rapport 4(151) 2018.

• Rapport - Beitetradisjoner i slåttemarkene - Med eksempler fra Telemark og Møre og Romsdal, NIBIO POP 3(10) 2017.

• Rapport - Slåttetradisjoner - Med eksempler fra Telemark og Møre og Romsdal, NIBIO POP 3(9) 2017.

KILDE: Denne teksten ble i sin fullhet publisert NIBIO - Norsk Institutt for Bioøkonomi, sine nettsider 6. april 2019. Foto er av egen privat eie.