Stifoss – En unik mulighet i Agders utkant.
Fremtiden til et fantastisk bygg av et tresliperi fra 1893, utsmykket av statsminister Gunnar Knudsen og bygget av lokale håndverkere, står nå på spill. Skal naturen overta det eller kan det bevares og få en ny bruk? Mange sier at ”Old is Gold” og at det å bevare er bra for næring, samfunn og miljø - og det er det noe i, men kommer eiere og storsamfunnet til å tenke det samme? Det vil vi trolig snart finne ut av…
VASSDRAGET SOM GAV RISØR
Gjerstadvassdraget har gjennom flere hundre år hatt stor betydning for næringsutvikling i området, som transsportåre for ferdsel og tømmerfløting og energikilde for møller, sagbruk, jernverk og tremasseproduksjon. Slik virksomhet kan dokumenteres tilbake til 1400-tallet (møllebruk) 15/1600-tallet (sagbruk), 1700-tallet (jernverk), 18/1900-tallet (tresliperier) og 1900-tallet (kraftverk). Virksomheten har naturlignok vært konsentrert om fossefallene/demningene, blant annet i Stifoss og ved Søndeled, samt jernverket på Egeland med kraft fra Svart.
Østre del av Agder var fra andre halvdel av 1500-tallet og langt ut på 1600-tallet et av landets viktigste eksportområder for trelast til utlandet, særlig til Holland. Den første tida ble tømmer og skåren trelast henta fra kyst- og fjordområdene i Søndeled. Dette var bestemmende for den eksporthavna som vokste frem omkring 1600 ytterst på Risørtangen, og som etter hvert utvikla seg til byen Risør. Hvem som eide Stifoss sag fra først av vet vi ikke. Men nokså tidlig har Risørborgerne meldt sin interesse. Iallfall skar Gjert Isachsen Falch 2 000 bord på Stifoss sag i 1661/62.
DRIVENDE INDUSTRIBYGGER BYGGET STIFOSS, BLE STATSMINISTER
Ved Stifoss har det vært sagbruk iallfall fra begynnelsen av 1600- tallet, skåtrenne fra slutten av 1700-tallet (nevnt 1793), kvernhus (nevnt 1793), tresliperi fra slutten av 1800-tallet (1893) og kraftverk fra 1939. Denne virksomheten har skapt flere kulturminner og kulturmiljøer. Det første tresliperi i Norge ble bygget ved Akerselva i Oslo i 1863. Mot slutten av 1870-årene begynte tremasseindustrien for alvor å vokse frem i Norge og innen 1895 var det reist 69 sliperier i landet.
I Stifoss i dag er de mest markerte kulturminnene tresliperiet fra 1893, tørkehuset fra 1910 og kraftstasjonen fra 1939. I tillegg kommer demningen fra 1949 og rester av eldre tredemning, rørgate til kraftverk, tunnel, rester av skåtrenne, fundamenter, steinmurer, eksisterende veianlegg, spor av eldre veier, smie, snekkerbod, småbruk, tufter etter samme, samt andre synlige og usynlige (under jorden) spor som denne virksomheten har skapt. Alt dette skaper et sammenhengende kulturmiljø som har oppstått i nær tilknytning til virksomhetene i Stifoss og i vassdraget.
I 1853 Kjøpte Nicolai Aall, eieren av Næs jernverk i Holt, Egelands Jernverk av Hanna Dorothea Carstensen, enka etter C.H. Carstensen. C.H. Carstensen var fostersønn til eidsvollmannen Henrik Carstensen og eier av Søndeledgården. I 1855 solgte hun også Øvre Stifoss med alle rettigheter til Nicolai Aall. I 1878 kjøpte J.W. Prebensen seg inn i Nedre Stifoss, og i 1883 kjøpte sønnen Jacob Prebensen heile sagbruket med dam- og vannrettigheter. Dermed var rettighetsgrunnlaget lagt for en ny industrivirksomhet i Stifoss.
I 1893 solgte Prebensen Stifoss til Interessentskabet Egelands Verk. Bak det nye selskapet sto flere sentrale aktører i den nye industrireisinga som nå fant sted. Hovedmennene var brukseier H.C. Hansen, med bakgrunn i mølle- og tresliperivirksomhet i Skiensområdet, og Gunnar Knudsen fra Saltrød ved Arendal var ingeniør og skipsreder, men er bedre kjent som statsminister i periodene 1908-1910 og 1913-1920, og en drivende kraft i den moderne sosiallovgivningen fra denne perioden.
Interessentskapet bygde i 1887 sin første tremassefabrikk på masovnstomta etter at Egelands jernverk ble nedlagt i 1884. Imidlertid viste det seg raskt at vanntilførselen fra Svart var for liten, noe som også hadde vært et problem i jernverkstida. Det ble derfor besluttet å bygge et nytt tresliperi i Stifoss. Det sto ferdig i 1893. Selskapets tredje sliperi ble anlagt på Søndeled og kom i gang i 1907, der det også ble bygd en demning.
Sliperibygningen i Stifoss ble reist i tidstypisk mursteinarkitektur utsmykka med glaserte stein i pilastre og gesimser. Det blir fortalt at det var Gunnar Knudsen som beordret at bygningen skulle utsmykkes med glaserte stein. Det første tørkehuset fra 1893 ble bygd i bindingsverk. Det brant ned i 1910. Samme år ble nytt tørkehus reist i teglstein. Også dette bygget har vakre utsmykningsdetaljer, som noen av støpsjernsvinduene som er utforma som Davidsstjerner. Begge bygningene har/hadde sveitserstildetaljer i interiører og i broen fra tredje etasje i tremassefabrikken over til veien. Veien fra Vastøvannet (Stifossbrygga) ovenfor demningen i Stifoss ned til Sørlandske hovedvei ved Hommefoss ble bygd da tresliperiet i Stifoss ble anlagt.
Tremasseproduksjonen i Stifoss ble endelig nedlagt i 1949. Av produksjonsutstyret i Stifoss er svært lite bevart. I tørkehuset kan en fortsatt se klypene i taket der de våte stoffplatene ble hengt opp til tørk. Fra fyrhuset med den høye skorsteinen går det varmluftkanaler til de to etasjene der stoffplatene ble hengt opp til tørk. I tremassefabrikken ble produksjonsutstyr som hadde omsetningsverdi som skrap revet ut og solgt omkring 1960. Men siden den gang har tiden stått stille ved og rundt bygningsmassen på Stifoss. Enkelte spor etter maskiner og produksjonsprosessen kan derfor fortsatt ses.
DEN NYE INDUSTRIEN - VANNKRAFTVERKET
I 1939 ble kraftstasjonen i Stifoss bygd, også denne bygningen reist i teglsteinarkitektur, men, som tida tilsa, i en noe enklere utforming enn de to andre teglsteinsbygningene i Stifoss. Kraftstasjonen er fortsatt i drift, og i 2019 fikk bygningsmassen og AS Egelands Verk nye og driftige eiere, Fossberg Kraft AS.
Nye AS Egelands Verk tok da over flere kraftverk og eiendommer med stor historisk verdi, men også i stort forfall. Avslag på konsesjon fra NVE for å kunne bygge nytt kraftverk på Søndeled, hvor det har vært kraftproduksjon i om lag 100 år, har skapt usikkerhet rundt hvilke muligheter de har for videre produksjon. I dag ligger en klage inne hos Olje- og Energidepartementet (OED) på avslaget om bygging av nytt kraftverk på Søndeled og økning av produksjonen på Stifoss. Svaret derfra vil være avgjørende for hvilken fremtid en vil se på både Stifoss og Søndeled.
BYGNINGSVERN OG LOKALE RESSURSER
Bygningsmassen på Stifoss vil i bygningsvernsammenheng komme inn i gruppen teknisk- og industrielle kulturminner. Tekniske og industrielle kulturminner er spor etter industriell kultur av historisk, teknologisk, sosial, arkitektonisk eller vitenskapelig verdi. Det omfatter bygninger og produksjonslinjer med maskineri, samferdsel og øvrig infrastruktur, samt den sosiale delen av industrihistorien med boliger, religiøse byggverk, skoler, rekreasjons- og grøntanlegg. På nasjonalt nivå har det fra Riksantikvarens ståsted vært et prioritert mål de siste 10 årene å bevare de få industrielle byggverkene av høy verneverdi som fortsatt finnes. Tidligere Aust-Agder fylkeskommunes kulturminnevernavdeling gav i 2009 bygningene og miljøet i Stifoss høy verneverdi og der ingen grunn til å tro at verdien er mindre i dag.
Østlige Agder og Agder generelt har veldig mange dyktige tradisjonshåndverkere. Man trenger derfor ikke å dra langt for å finne håndverkere med kompetanse til istandsettingsarbeider på Stifoss. Vi er heldig som har slike dyktige folk, og sett i formidlingsøyemed så ville et prosjekt som Stifoss kunne bidra til opplæring av ungdom på yrkesfag og vanlige håndverkere som ikke har tradisjonshåndverksbakgrunn. Med et nyoppstartet bygningsvernsenter i Risør, ligger det mange muligheter til rette for at en kan lykkes.
GODE STØTTESPILLERE
Gjerstad og Risør kommuner er to små kommuner med begrenset økonomi. De gjør allikevel en betydelig og viktig innsats for kulturminneverdiene lokalt. Risør er uten tvil en av de best bevarte byene i Norge og man ser dette tydelig på tilstrømningen av turister, spesielt på sommerhalvåret. Gjerstad kommune har i flere tiår lagt ned betydelige ressurser for å bevare natur og kulturminner, blant annet gjennom vern av vassdraget og en flerbruksplanen for Gjerstadvassdraget. Nylig etablerte de også en egen kulturminneplan, der Stifoss i 2019 er midlertidig tatt inn inntil det er etablert en bedre dialog med Risør kommune og eierne, og har samtidig gitt signaler om at rivning ikke er aktuelt. Slike små grep er utrolig viktige og har ført til at flere har tenkt seg om mer enn en gang. Og nå er dialogen mellom partene i full gang.
I disse dager diskuterer positive eiere, kommunene og fylkeskommunen hvilke muligheter man har for å redde den gamle bygningsmassen. Tenk hvor fantastisk det kunne blitt, kraftproduksjon og turisme hånd i hånd. Det blir da viktig at kulturarv kommer inn som et aktivt handlingsvalg i planprosessen. Å se de muligheter som ligger i kulturarven som ressurs for den videre utviklingen av området gir en klar mergevinst til de prosjektene som blir utviklet. Det vil kunne sikre bedre forhold for bygningsarven, ved at kunnskapsgrunnlaget økes og at en øker engasjementet i planleggingsfasen, både lokalt og regionalt.
Økonomiske virkemidler vil ha stor betydning for private aktørers prioriteringer og handlingsvalg rundt kulturarv som ressurs. I mange tilfeller har økonomien helt avgjørende betydning. Skal et prosjekt bli gjennomført, må det være lønnsomt for eierne. Dette er også viktig når kommuner gjør sine valg. Derfor gis det da også offentlige tilskuddsmidler i ulike former. Generelt er det likevel begrensede direkte økonomiske virkemidler tilgjengelig for å utvikle og realisere slike kulturarvprosjekter. Men forskjellige tilskuddsordninger finnes til ulike formål og typer bygg, og også indirekte ordninger er tilgjengelig. Således kan kommunene, i den grad de har etablert eiendomsskatt, gi unntak for denne for verneverdig bygg og anlegg. Det kan også fra statens side etableres momsfritaksordninger i forbindelse med istandsetting av spesielt verneverdig bebyggelse, eller det kan etableres andre spesialordninger på dette området. Det er også etablert forskjellige tilskuddsordninger i statlig regi.
BÆREKRAFTIGE NASJONALE MÅL
I 2019 kom Regjeringen med en ny Stortingsmelding (St.Meld. 16 – Nye mål i kulturmiljøpolitikken). Der gjøres det klart at det er et viktig mål at utslippet av miljøgasser skal reduseres. For å få til det må man også se på hvordan bygge- og anleggssektoren kan bidra. Tall fra International Energy Agency fra 2013 viser at byggesektoren står for om lag 40 prosent av det globale energiforbruket, og om lag 30 prosent av det globale klimagassutslippet. Det å ta vare på og vedlikeholde kulturhistorisk verdifulle bygninger og anlegg er med andre ord et viktig bidrag i arbeidet med å redusere klimagassutslipp. Vern gjennom bruk er derfor fortsatt et viktig prinsipp for en bærekraftig kulturmiljøforvaltning. Det vil redusere behovet for produksjon og transport av nye byggematerialer. Fortsatt bruk og gjenbruk av eksisterende bygninger og materialer bidrar til å redusere forbruket av råvarer og gir mindre avfall, utslipp og energiforbruk. Der er virkningsfulle tiltak som gir reduserte klimagassutslipp her og nå, og ikke bare en beregnet gevinst i fremtiden. Mange eldre bygninger er oppført med materialer som har god kvalitet, med lang levetid og som lar seg vedlikeholde.
I samme stortingsmelding kommer det også frem at kulturarven har betydning for identitet, tilhørighet, livskvalitet og helse for alle. En sosial bærekraft som ofte er undervurdert. Kulturmiljøets potensial for kunnskap, opplevelse og bruk er en viktig del av bidraget til sosial bærekraft. Det kan være med på å stimulere nysgjerrigheten og kreativiteten, og den motiverer til utdanning og læring.
Kulturarv er en samfunnsressurs som i større grad bør brukes for å utvikle livskraftige lokalsamfunn og som grunnlag for næringsutvikling. Vern gjennom bruk har lange tradisjoner og er en god strategi for å ta vare på kulturmiljø. Når kulturmiljø brukes kan det også åpne seg nye utviklingsmuligheter. I rapporten Cultural Heritage Counts for Europe ble kulturarvens økonomiske bidrag synliggjort gjennom en eksempelsamling av beste praksis. Rapporten peker på at kulturarv har miljømessige, sosiale og økonomiske effekter, både lokalt, regionalt og nasjonalt og at kulturarv er en bidragsyter til å oppnå bærekraftmålene.
AVSLUTNINGSVIS
Gjerstadvassdraget har i mer enn 400 år hatt stor betydning for den økonomiske og industrielle utviklinga i området. Stifoss er et av de stedene på Agder som har hatt en lengst sammenhengende industriell virksomhet og et av få steder der bygningsmassen og bevisene for virksomheten fortsatt står. Fortsatt finnes sterke spor etter denne virksomheten på Stifoss. Men uten fortsatt industri (kraftproduksjon) i Stifoss, og på Søndeled, vil der trolig ikke finnes ressurser som kan sikre disse viktige kulturminnene for fremtidige generasjoner. Vil storsamfunnet gjøre sin del for å sikre vern gjennom bruk, og dermed videreføre lokalt støttet og miljøvennlig kraftproduksjon, og samtidig bidra til at ”Hele Agder skal med”, slik at man vil kunne få en ”destinasjon” som vil kunne bli snakket om langt utenfor Norges grenser?
Kjell-Olav Masdalen
Tidligere direktør ved KUBEN -
Aust-Agder museum og arkiv.
Torgrim Landsverk
Mottok Aust-Agder Fylkeskommunes Bygningsvernpris i 2018.
Der finnes ikke så mange filmene om tresliperier i Norge, men vi har lagt ved et par her som vi håper vil oppleves som interessante.
Kistefos Tresliperi med Finn Hurum. Publisert i 2017.
Sønnene til sliperiarbeide Olav Masdalen besøker Kistefoss tresliperi. Publisert i 2016.
Kistefoss Tresliperi - Intervju med Finn Hurum. Publisert i 2017.
Kistefoss Træsliberi - Lagt ut av Holmenkollen Filmteam i 2015.
Abandoned Fossing Groundwood 1800s Pulp Mill. Publisert i 2016.
Abandoned Fossing Sawmill / Fossing nedlagt tresliperi. Publisert i 2017.
Statsminister Erna Solberg starter opp Kistefos tresliperi. Publisert i 2014.
Fossing Tresliperi. Publisert i 2017.
